D e fredag, d e overskya, men likevel sol, og ej he vør heime i litt over to døgn. Må sei ej he opplevd tidenes beste velkomst-helsing! Ikkje frå søstre eller foreldre, men frå Skaparen i eigen person. Ka e vakrare enn fjell med snø halvveis ned i fjellsida, blå himmel og sol som speila sej i sjøen? Gud, din skjønnhet, e d d her d e snakk om? Ej e riktignok fremdeles oppreist, men du verden - d e vakkert!
D stend en plass i d hellige evangelium at viss en he sterk nok tru, ska en klare å flytte fjell. Ej veit ikkje heilt ken ej ska skylde på. E d mamma og pappa? Ledelsen på Vestborg (hardbarka NLM)? Den dårlige innflytelsen frå mine verdslige klassekamerata opp gjennom tidene? Eller kanskje rett og slett mi nedprioritering av tid me Herren sjøl? Eller ser Gud noke som ej ikkje ser, sia han ikkje vil sende oss meir frost og snø same kor ej ber? Ej he aldri opplevd en meir latterlig dårlig vinter med så patetisk lite snø og kulde som dinne vintern her! Ej he litt problem me å kjefte på Gud - tru d he litt me respekt for Han å gjer. Men i dag såg ej en reportasje frå Kina på Dagsrevyen. Dei fyre med kol, og d e visst ikkje så bra. Ikkje berre stel dei flesteparten av folka her på kloden, men no he dei tatt snøen vår me! Hadde d vør snø her no, hadde ej aldri fønne på å studere ende, ikkje hadde ej fått vassblemme under føtene av fotballspeling, og ej hadde sannsynligvis aldri gått t fots t Vettakollen!
Så va d harde faktum her: Vintern he sløppe taket og sola gjer alt den kan for å friste mej ut på den solfylte, så og sei vindstille balkongen vår. Og ej fell for fristelsen. Litt trist, litt godt. Godt fordi d e deilig å kjenne at en kan sitte i t-skjorte og svette en marsdag. Men trist fordi når en syns d e godt og kjenne at en bli tilfreds, så godtek en på en måte at vintern e over. Og d bli feil! Vintern skakje ver over før ette påske. Mars e riktig nok offisielt den første vårmåneden, men likevel - snøen skakje smelte vekk før ette påske, og i alle fall ikkje når palmesøndag e allerede 1. april! Men ska en likevel sjå på den positive sida, så tyde nok d vårtegnet her på at d bli en del soltima utpå balkongen i år me. Herligt! Og ja, ej elska bilde av mej sjøl!
Tautflisa. Et ganske lokalt uttrykk. Å vere tautflisa vil sei at en anklaga noken for å gjer en ting, for så seinare å gjer akkurat d same sjøl. (For opphavet t ordet, send en epost eller spør mej personlig en gong.) I kveld va ej på konsert me Marte Lavik på Sub Café. En fantastisk opplevelse! Kvinna he ei herlig mjuk og overmåte behagelig sangstemme. I tillegg syng ho herlige melankolske sanga. Og me akkustisk gitarkomp, som d va i dag, vart d heile en særs go lydopplevelse. Men uansett då, så satt ej på min plass i lokalet der (for ikkje å avsløre den snart uthengte sin identitet, ska ej unngå å nemne kor i lokalet ej befann mej), me min kjære samboer (kjønn: M) og hadde go utsikt t scena og vår sangglade venninne. Så kjem d då et menneske, midt i konserten, ser sej rundt ette gode plassa for å sjå scena sjøl, og ende opp me å stille sej rett framfor oss. Då e mitt spørsmål: Ka i alle dage e d som foregjeng oppi haudet der, når vedkommande tru at deira utsikt e meir verdt enn for noken andre som kom i go tid nettopp for å få en go plass me utsikt? Slike ting provosera mej! Gjer folk d for å irritere? Eller e d rett og slett fordi dei e så sinnsjukt korttenkte at dei ikkje ser andre sine glede og behov i livet? Måtte ej få gjennomgå om ej skulle bli tautflisa i forhold t dinne og lignande problemstillinge!
