Oslo...

Ej he alltid hatt et anstrengt forhold t Oslo. Byliv e d siste ej trakta ette her i livet tru ej. Veit ikkje heilt ka ti ej fann ut d, men i alle fall va d avgjerande då ej valgte Bibelskolen i Grimstad framfor mellom anna Bildøy, Fjelltun og spesielt Fjellhaug. Og ej kan innrømme at ej kan ha sagt noke slikt som "Oslo e d største hølet som finst i Norge", og d tru ej faktisk ej fremdeles kan stå sånn delvis inne for. En he riktignok monge mulighete i nær rekkevidde. D trekke klart opp. Vandring i haustmørke gate byr ofte på interessante syn, som f.eks. en Mini me skiboks. D e kort t skog og mark me frisbeegolfmulighete, og d finst masse folk som kan fortelle dej kor veien gjeng når du he gått dej vill på dei utallige stiane i Nord- og Østmarka. Og ikkje minst e d et stort kristent studentmiljø her i byen. D seiast at studentmiljøet generelt e stort og bra i Oslo, men d kan ej dessverre (?) ikkje uttale mej om. Okey. Men ka e så gale me d her då? Nei, d ekje så gale d. Men ka me å vandre i haustmørke under stjernene og uten kunstig belysning og fare for å bli voldtatt mellom knuste ølflaske og ferske spy- og pissflekka? Eller vandre longt frå folk på den eine stien som finst i skauen (evt. på fjellet) uten fare for å aldri finne tebake? Og ka e vel bedre enn et koslig bedehus der alle kjenne alle og en bli møtt me åpne arme og og forlet kveldsmøtet me et kakestykke i handa?

D e kanskje litt satt på spissen d her då, men ej lika d. Sunnmøre... *sukk*